Et sentralt spørsmål som ny i sykepleierfaget er hvor mye støtte man bør få før man kan fatte selvstendige beslutninger. Dersom man som forelder aldri slipper sykkelen vil ikke barnet lære å sykle.
- Mange sier at læringskurven er bratt på sykehus, men jeg vil påstå at den er langt brattere her, forteller Ingeborg Randem, fagutviklingssykepleier ved Bekkestua omsorgsbolig. Det er ytterst få av mine medstudenter som allerede nå har en stilling med ansvar for fagutvikling.
Ingeborg og hennes kollega Violeta begynte begge som nyutdannede sykepleiere i Bærum kommune for tre år siden.
- Som ny føler du deg naturligvis noe utrygg, sier Violeta Kastrati, og da er det viktig med et godt faglig miljø rundt deg, der kolleger har tid til å veilede og støtte deg. Det fant jeg her i Bærum kommune.
Den bratte læringskurven i kommunen henger delvis sammen med de ulike fagområdene man er innom i en helt vanlig arbeidsdag.
- Vi jobber på en stor avdeling, med mange diagnoser og både yngre og eldre brukere, sier Ingeborg. Det gjør at man får jobbe med ulike faglige problemstillinger, og jeg synes det er spennende i starten av en karriere, når jeg ikke nødvendigvis vet hva jeg synes det er mest interessant å fordype meg i.
Det som i tillegg gjør læringskurven bratt, er at man relativt raskt må fatte beslutninger på selvstendig grunnlag. Sykkelen blir sluppet, så å si.
- Ganske tidlig må man ta egne avgjørelser, forteller Violeta. Men det hører til sjeldenhetene at man faktisk er alene som sykepleier, og i de tilfellene sier alltid de som går av vakt at det bare er å ringe, dessuten har vi jo både legevakten og AMK vi kan forhøre oss med om det er behov for det.
Det er naturligvis behov for ekstra god faglig veiledning og støtte i starten av en karriere, og både Violeta og Ingeborg føler de har fått en backing tilpasset deres behov.
- Vi har alt fra interne kurs til blant annet kurs gjennom NHI, forteller Ingeborg, dessuten er det et stort faglig miljø i kommunen der vi deler kunnskap og erfaring.
- For ikke lenge siden var det en kreftsykepleier i kommunen som ga oss nyttige innspill rundt palliativ behandling, fortsetter Violeta, dessuten var det nylig en kollega som er proACT-instruktør som lærte oss om å oppdage forverret tilstand hos eldre. Å jobbe i en kommune av Bærums størrelse har sine klare fordeler.
Selv om den faglige veiledningen og støtten er størst i starten, er begge enige om at utviklingen aldri må stoppe. Nettopp derfor var de raske til å takke ja da tilbudet om å bli fagutviklingssykepleier dukket opp.
- I forbindelse med håndteringen av Corona var vi med å etablere en egen avdeling, forteller Violeta, og da fikk både Ingeborg og jeg øynene opp for hvor gøy det er å være med på den faglige utviklingen og det å drifte en avdeling.
- Da vi etter hvert kom tilbake, legger Ingeborg til, var det behov for to nye fagutviklingssykepleiere, og vi var heldige nok til å få muligheten. Ambisjonen vår fremover er at Bekkestua omsorgsbolig skal være en omsorgsbolig andre ser opp til. Såpass ambisiøse må vi være.
Om man skulle få inntrykk av at Violeta og Ingeborg er opptatt av faglig utvikling til det kjedsommelige, tar man feil. Miljøet på Bekkestua Omsorgsbolig er så langt fra et nedstøvet bibliotek man kan komme.
- Om det er lov å bruke det ordet så vil jeg beskrive oss som en dritbra gjeng, sier Ingeborg. Humoren vår kan vel kalles galgenhumoristisk.
- Så har vi vår herlige kollega som er opptatt av pranks, både ved å skremme kolleger i gangene, men også pakke inn alt på kontoret i sølvpapir. Nei, det er ikke tørt og kjedelig her, på ingen måte, avslutter Violeta.
